Ferskvannsavlusing med påfølgende termisk avlusning

Operasjon: Ferskvannsavlusing + termisk avlusing

Vannkilde: Ferskvann fra settefiskanlegg

Årstid: Vinter

Mulig årsak: Ingen problemer

Hendelsesforløp

To påfølgende ferskvannsavlusinger med 6 timers holdetid og termisk avlusing i forbindelse med lossingen. Det ble benyttet 2 brønner med ferskvann fra et settefiskanlegg i hver avlusing, og begge avlusingene hadde en total varighet på omtrent 10 timer (fra start lasting til ferdig losset). I den siste avlusingen ble vannet gjenbrukt. Temperaturen i sjøen var ca. 6,5 ℃, temperaturen under ferskvannsavlusingene var 8-9 ℃ og i den termiske avlusingsenheten var det 23-25 ℃. I den termiske avlusingsenheten ble vannet sirkulert over en varmeenhet og det ble ikke skiftet vann under den enkelte behandlingen. Det ble lastet via dewater (avsilingskammer hvor vannet som følger med fisken siles av) med undertrykk i brønnene og losset med overtrykk via dewater og termisk avlusingsenhet. Lastetiden var 70 minutter i den første avlusingen og 80 minutter i den andre avlusingen. Lossing via dewater og termisk avlusingsenhet varte i underkant av 3 timer i hver av de to avlusingsoperasjonene, fra første til siste fisk var behandlet. Fiskestørrelsen var i underkant av 3,5 kg og fisketettheten i brønnene var 64 og 66 kg/m³ under den første avlusingen og 63 og 71 kg/m³ under den andre avlusingen. På grunn av fokuset på den termiske avlusingsenheten, ble det kun tatt vannprøver av styrbord brønn i løpet av ferskvannsbehandlingene og sensordata ble hentet fra samme brønn. Fra den termiske avlusingsenheten ble det tatt vannprøver før, midtveis og ved slutten av utpumpingen, for begge rundene. Se feltrapporten (FHF > NYBRØK) for flere detaljer.

Vurdering av ferskvannsavlusingen

Vannprøven av råvannet (fra et settefiskanlegg) indikerte innhold av noe humus, noe forhøyet konsentrasjon av totalaluminium, men ellers relativt ionefattig og med typiske verdier for slikt vann. Under ferskvannsbehandlingene viste målingene av pH om bord i båten noenlunde like verdier som lab-målinger av vannprøvene. Det var litt høyere pH-fall fra start til slutt i den andre ferskvannsbehandlingen. Dette samsvarer med CO₂-målingene som indikerte noe høyere verdier under den andre ferskvannsbehandlingen (28-29 versus 25 mg/l). Forklaringen kan være at det gjenbrukte vannet i andre ferskvannsbehandlingen ikke var tilstrekkelig utluftet for CO₂ og derfor hadde noe høyere CO₂-innhold fra start og utover i behandlingen. CO₂-verdiene indikerer ellers en balanse mellom utluftingskapasitet og fisketetthet, samt manglende eller redusert utlufting under lossing da CO₂-verdiene økte til 33-34 mg/l.

Totalgassmålingene av brønnvannet viste 104 % TGP under lasting av den første ferskvannsbehandlingen og 106 % TGP under lasting av den andre ferskvannsbehandlingen. Benyttes trykket i brønnen vil undertrykk (lasting) føre til totalgassovermetning og overtrykk (lossing) stort sett føre til totalgassundermetning. Korrigerte målinger av totalgassmetning blir da 119 % i de 70 minuttene lastingen tok ved første behandling og 129,8 % i de 80 minuttene lastingen tok ved den andre behandlingen. Totalgassmetningen under behandlingene viste svak overmetning (ca. 105 %). I den termiske avlusingsenheten sank oksygenmetningen og totalgassmetningen i løpet av behandlingene, hhv. fra 95 til 69 % O₂ og fra 103 til 99 % TGP i første behandling, og fra 95 til 51 % O₂ og fra 104 til 90 % TGP i den andre behandlingen. Det var verken funn av gassbobler med ultralyd like etter sedasjon av fisken eller gassbobledannelse i finner, etter lastingene eller fra lossingen (ut fra den termiske behandlingen). Ved obduksjon ble det funnet noen få gassbobler i hjertet hos enkelte fisk. Disse skyldes antakelig at gassbobler har oppstått i forbindelse med prøvetakingen (artefakter), og det er lite sannsynlig at det kan tilskrives gassboblesyke.

Det var sannsynligvis noe humus i råvannet og noe akkumulering av organisk materiale og ammonium gjennom ferskvannsbehandlingene, men totalkonsentrasjonen av sink økte i liten grad. Den relativt beskjedne akkumuleringen av totalsink kan muligens forklares ved at båten benyttet lite sinkholdig korrosjonsbeskyttelse. Vannprøvene fra den termiske avlusingsenheten indikerte naturlig nok en betydelig akkumulering av organisk materiale (60-70 mg TOC/l) og ammonium (11 mg TAN/l), med tilhørende beregnede ammoniakkverdier (omkring 70 µg NH₃-N/l), samt svakt forhøyet kobberkonsentrasjon (kanskje fra varmeenheten). Effekten av slik korttidseksponering for dårlig vannkvalitet og høy temperatur er i liten grad dokumentert, men det vil være stressende for fisken og negativt for fiskevelferden, noe som akkumulert mengde kortisol (omkring 250 ng/l) indikerte.

Det ble ikke påvist signifikante forskjeller i velferdsscore (Fishwell-standarden) mellom de ulike trinnene i operasjonen, men det ble observert avvik på alle vurderte indikatorer med unntak av gjellelokkforkortelse etter lossing. Det var jevnt over moderat forekomst av hudblødninger og snuteskader. Høyeste frekvensen av alvorligste score ble funnet for skader i halefinne, samt for skjelltap.

Histologiske analyser indikerte sparsomme til moderate vevsforandringer hos 59 av 60 undersøkte fisk, men funn hos kontrollfisk indikerer at forandringene kan ha andre årsaker enn disse ferskvannsavlusingene.

Det ble målt høyere hematokrit hos fisk etter lasting og ved lossing, sammenlignet med kontroll (før lasting under trenging i merd) og etter lasting. Ved stress, hypoksi og trenging er det kjent at fisk frigjør røde blodceller fra milten, samtidig som de røde blodcellene sveller. Dette medfører en rask økning i hematokrit og en midlertidig økt oksygentransport. Denne mekanismen kan forklare økningen i hematokrit gjennom behandlingsperioden. Fisk som flyttes fra saltvann til ferskvann, som ved denne avlusingen, vil normalt oppleve en signifikant hemodilusjon (redusert hematokrit) på grunn av innstrømming av væske til plasma. Fiskens stressrespons og påfølgende økt blodtrykk vil ha motsatt effekt og fremme transsudasjon av væske til interstitielt vev grunnet økt hydrostatisk trykk (hemokonsentrasjon). Trolig har den sistnevnte effekten vært dominerende i dette tilfellet.

Konklusjon

De fleste kvalitetsparameterne i disse ferskvannsavlusingene med råvann fra et settefiskanlegg og relativt beskjeden løftehøyde/påfølgende totalgassmetning av begrenset varighet, var tilsynelatende ikke problematiske for fisken og medførte få observerte velferdsutfordringer. Vannkvaliteten i den termiske avlusningsenheten ble betydelig redusert underveis, men effekten av denne kortidseksponeringen ble i liten grad observert og er ellers i liten grad dokumentert tidligere.

Viktig lærdom

En slik kombinasjonsbehandling, under de beskrevne forhold, kan være skånsom for fisken, selv om vannkvaliteten i den termiske avlusingsenheten var dårlig.

Relativt beskjedne løftehøyder og relativt kort lastetid er gunstig, men for korrekt utregning av totalgassmetning i vannet i brønn må trykket i luftlommen i brønnene benyttes.