Ferskvannsavlusing med RO-vann

Operasjon: Ferskvannsavlusing med RO-vann

Vannkilde: RO-vann

Årstid: Vinter

Mulig årsak: Ingen tydelige problemer

Hendelsesforløp

To delvis parallelle ferskvannsavlusinger med revers osmose-vann (RO-vann) som var helt eller delvis gjenbrukt fra foregående behandlinger, hver med en total varighet på omtrent 10 timer (start last til ferdig losset) og 8 timers holdetid. Temperaturen i sjøen var ca. 5 ℃ og temperaturen under ferskvannsavlusingene var 6-7 ℃. Det ble lastet 2 og 2 brønner og lastetiden var rett under en time i begge tilfellene. Fiskestørrelsen var 3-4 kg og fisketettheten var 14-15 kg/m³ under ferskvannsavlusing 1 og 29-30 kg/m³ under ferskvannsavlusing 2. Det ble lastet via dewater (avsilingskammer hvor vannet som følger med fisken siles av) med undertrykk i brønnene og losset med overtrykk via dewater. Det ble tilsatt silikatlut og buffer i forkant av behandlingene. Se feltrapporten (FHF > NYBRØK) for flere detaljer.

Vurdering av ferskvannsavlusingen

Vannprøvene direkte fra RO-anlegget viste ingen nevneverdige avvik. Vannprøvene fra buffertankene og brønnene indikerte at vannet sannsynligvis hadde vært brukt i tidligere ferskvannsbehandlinger, da det ble målt forhøyede verdier av stoffer som vanligvis akkumuleres under behandling av fisk.

Målingene av pH om bord i båten indikerte høyere verdier enn lab-målingene, noe som i dette tilfellet er vanskelig å finne årsaken til. Uansett viste de den samme utviklingen med høye pH-verdier fra start, deretter liten grad av reduksjon under avlusingene. Dette støttes av lave CO₂-målinger og indikerer overkapasitet på utlufting av CO₂ i forhold til den aktuelle fisketettheten.

For ferskvannsavlusing 1 viste båtens TGP-logg verdier fra 93 % til 107 %, og fra 93 % til 102 % i ferskvannsavlusing 2. Disse målingene tok ikke høyde for modifisert trykk i brønnen ved lasting og lossing. Benyttes trykket i brønnen vil undertrykk (lasting) føre til totalgassovermetning og overtrykk (lossing) stort sett føre til totalgassundermetning. Korrigerte målinger av totalgassmetning indikerte 190 % TGP ved lastingene (som tok i underkant av 1 time), og i overkant av 70 % TGP ved lossingene. Ultralydundersøkelse av fiskens hjerte like etter fullført lasteoperasjon og sedasjon, samt undersøkelse av finnene, ga ingen funn av gassbobler. Ved obduksjon ble det derimot observert gassbobler forenlig med gassboblesyke i hjertet og lever hos noen fisk. Dette bildet avviker fra de kontrollerte forsøkene i NYBRØK-prosjektet, hvor ultralyd detekterte gassbobler hos individer med gassboblesyke og det ble observert gassbobler i finnene, mens det var få eller ingen funn av bobler synlig ved obduksjon av de samme individene. Vi vet at gassbobler kan oppstå i forbindelse med prøvetakingen og disse ikke har årsak i gassboblesyke. Likevel kan det på grunn av mengden gassbobler som ble funnet og stor forskjell fra det som ble funnet på andre fisker, ikke utelukkes at gassboblesyke kan ha forekommet. Manglende funn av gassbobler i finnene kan skyldes forskjeller i hudtykkelsen mellom forsøksfisk og kommersiell fisk eller lavere mengde gassbobler i felt.

Konsentrasjonen av ammonium var høy fra starten og steg noe under begge ferskvannsavlusingene, men ammoniakkonsentrasjonene (NH₃-N) var likevel høyest (i overkant av 50 µg/l) før lasting av fisk pga. høye pH-verdier, og sank sannsynligvis raskt så snart fisken ble lastet. Totalkonsentrasjonen av sink var svært lav i RO-vannet (0,93 µg/l), men det ble målt forhøyet totalkonsentrasjon av sink i buffertankene (i underkant av 600 µg/l) og en akkumulering i brønnene (til 600-690 µg/l), gjennom begge avlusingene. Det vil si at fisken ble eksponert for relativt høye totalkonsentrasjoner av sink i hele behandlingsperioden, men siden vannet var godt bufret og inneholdt en del kalsium (mellom 8 og 14 mg/l) var sannsynligvis andelen fritt sink lav (Zn²⁺ er den giftige formen) eller så var kanskje mengden Ca²⁺ tilstrekkelig til å begrense fiskens opptak av Zn²⁺ (konkurrerer om samme opptaksveier, via gjellene).

Det ble observert avvik på alle vurderte kategorier av velferdsscore (Fishwell-standarden). Det ble registrert høyere forekomst av skader i brystfinner etter lasting og fra lossing, sammenlignet med kontrollfisk. Videre var det økt andel fisk med høyeste score for skjelltap etter lasting og fra lossing, sammenliknet med kontrollfisk. For sår ble det derimot funnet høyest forekomst hos kontrollfisk.

Ved histologiske undersøkelser var det hos fem fisk etter lasting eller etter losseprosessen, funn som kan relateres til gassboblesyke (ferske trombedannelser i hjertevev samt kaverner uten omgivende vevsresponser i gjeller).

Under ferskvannsavlusingene var det høy kortisolkonsentrasjon i brønnvannet allerede fra start (151-175 ng/l). Dette skyldes trolig gjenbruk av vannet og at kortisolen da stammet fra fisk i den forrige avlusingen. Kortisolkonsentrasjonen økte i alle brønnene i den første halvdel av ferskvannsavlusingene, men avtok deretter noe. Reduksjonen i siste del av behandlingen skyldes sannsynligvis økt vannutskifting i brønnene, noe også andre vannkvalitetsparametere indikerte.

Det ble målt høyere hematokrit hos fisk fra lossing sammenlignet med kontroll (før lasting under trenging i merd) og etter lasting. Ved stress, hypoksi og trenging er det kjent at fisk frigjør røde blodceller fra milten, samtidig som de røde blodcellene sveller. Dette medfører en rask økning i hematokrit og en midlertidig økt oksygentransport. Denne mekanismen kan forklare økningen i hematokrit gjennom behandlingsperioden. Fisk som flyttes fra saltvann til ferskvann, som ved denne avlusingen, vil normalt oppleve en signifikant hemodilusjon (redusert hematokrit) på grunn av innstrømming av væske til plasma. Fiskens stressrespons og påfølgende økt blodtrykk vil ha motsatt effekt og fremme transsudasjon av væske til interstitielt vev grunnet økt hydrostatisk trykk (hemokonsentrasjon). Trolig har den sistnevnte effekten vært dominerende i dette tilfellet.

Konklusjon

De fleste vannkvalitetsparameterne i disse ferskvannsavlusingene med RO-vann var tilsynelatende ikke problematiske for fisken. Totalkonsentrasjonen av sink var derimot høye, men påvirket tilsynelatende ikke fisken negativt i avlusningsperioden . Fraværet av vevsskade på fiskens gjeller knyttes til egenskapene til vannet (godt bufret og innhold av kalsium) som ble benyttet.

Ultralydundersøkelse av hjertet og visuell observasjon av finnene viste hhv. ingen gassbobler ved første ultralydundersøkelse av fisken etter sedasjon og ingen gassbobler i finnene, på tross av betydelig undertrykk og derfor høy totalgassmetning ved lasting. En lastetid på under en time kan muligens forklare dette. Funn av gassbobler i finnene kan sannsynligvis påvirkes av forskjeller i hudtykkelsen og finneform, hvor kommersiell fisk ofte har finner som er påvirket av tidligere skader og tykkere hud. Imidlertid ble det gjort ultralydfunn og/eller makroskopiske funn av betydelige mengder gassbobler i hjertet eller hjertenære strukturer ved obduksjon, senere i prøveuttakskjeden. Dette kan antakelig delvis skyldes artefakter (forandringer som oppstår ved prøvetaking eller liknende, som ikke har årsak i gassboblesykdom) i forbindelse med prøvetakingen, men reell gassboblesyke kan ikke utelukkes.

Viktig lærdom

Selv om totalkonsentrasjonen av sink var høy i hele avlusningsperioden, kan vannkvaliteten begrense effekten på fisken.

For korrekt utregning av totalgassmetning i vannet i brønn må trykket i luftlommen i brønnene benyttes.

På tross av relativt stort undertrykk og høy totalgassmetning ved lasting, ble det ikke funnet gassbobler i hjertet ved første ultralydundersøkelse, men noen funn kan indikere gassboblesyke. Den relativt korte lastetiden kan muligens ha begrenset effektene av høy totalgassmetning.